Dette er et utdrag fra en bok skrevet av Michael Parenti, og her oversatt til norsk av lesdette.no. Det er et langt stykke ned til slutten av teksten, men er vel verdt tiden.

Michael Parenti er en av USAs mest drevne og engasjerte politiske kommentatorer. Han har utgitt mange bøker og vunnet flere priser.

Imperialisme

Imperialisme har vært den mest dominende form for tvang som verden har sett de siste 400-500 år. Den har kuttet opp og svindlet til seg hele kontinenter mens de undertrykte de innfødte og utslettet hele sivilisasjoner. Men media og fagfolk gir dette lite oppmerksomhet, og hvis de gjør det, så bruker de formildende begreper.

Med imperialisme menes prosessen hvor en nasjons dominerende politisk-økonomiske interesser beriker seg ved å ta eiendomsretten over andre land, deres arbeidskraft, råstoff og markeder.

De første ofrene for Vest-Europas imperialisme, var andre europeere. Irland ble den første kolonien i det som senere ble det Britiske imperium. Et spesielt ondsinnet eksempel på intern-europeisk imperialisme, var Nazi-Tysklands plyndring og utnyttelse av arbeidskraften i det okkuperte Europa, inkludert slaveriet i konsentrasjonsleirene.

De europeiske, nord-amerikanske og japanske imperialisters framstøt var rettet mot Afrika, Asia og Latin-Amerika. På 1800-tallet så de på den ”tredje verden” som ikke bare en kilde til råvarer og slaver, men et marked for sine industriprodukter.

Den vanligste forestillingen om imperialisme i USA i dag, er at den ikke eksisterer. Studenter har ikke muligheten til å granske USAs imperialisme, fordi kildene blir ansett som ikke vitenskaplig.

Nord-amerikanske og europeiske selskaper har tilegnet seg kontroll over mer enn tre-fjerdedeler av kjente mineralressurser i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Trangen etter naturressurser er imidlertid ikke den eneste grunnen for kapitalistisk ekspansjon i utlandet. Et annet ønske er å redusere produksjonskostnader og maksimere profitten ved å investere i land med billigere arbeidskraft.

På grunn av lave lønninger, lave skatter, manglende ansattgoder, svake arbeidstagerorganisasjoner og fraværende miljøvernere, tjener amerikanske selskaper 50% mer i den tredje verden, enn de kan gjøre i industrialiserte land.

Myter om underutvikling

De utarmede landene i Asia, Afrika og Latin-Amerika er kjent for oss som den "Tredje verden", for å skille de fra den "Første verden" av det industrialiserte Europa og Nord-Amerika, og den nå avdøde "Andre verden" av kommuniststater. Fattigdommen i den tredje verden, kalt underutvikling, blir av de fleste vestlige observatører behandlet som en opprinnelig historisk situasjon. Vi blir bedt om å tro at det alltid har eksistert, at fattige land er fattige fordi deres land alltid har vært ufruktbare eller uproduktive. Men faktisk produserte landene i Asia, Afrika og Latin-Amerika lenge store rikdommer av mat, mineraler og andre naturressurser. Det er derfor europeerne var villige til å gjennomgå alt bråket med å stele og plyndre dem. Man går ikke til fattige steder for å berike seg selv. Den tredje verden er rik. Det er bare folket som er fattige - og det er på grunn av all plyndringen de har holdt ut.

Gjennom århundrer med kolonialisering har mange teorier blitt spunnet. På skolen lærte vi at menneskene i tropiske land er late og arbeider ikke så hardt som vi borgere i de tempererte soner. Sannheten er at innbyggerne i varmere klimaer har prestert usedvanlig produktive kunststykker, de bygget praktfulle sivilisasjoner lenge før Europa kom seg ut av den mørke tidsalder. Og i dag arbeider de som regel lange dager og harde timer for småpenger. Likevel regjerer de gamle fordommer om de late innfødte fremdeles iblant oss. I alle kapitalistiske miljøer blir de fattige, de hjemlige såvel som utlendinger, stadig bebreidet for sin egen tilstand.

Vi hører at folk fra den tredje verden er kulturelt tilbakestående i deres holdninger, skikker og tekniske ferdigheter. Det er en passende forestilling som omfavnes av de som ønsker å fremstille vestlige investeringer som en redningsoperasjon skreddersydd for å hjelpe tilbakestående mennesker til å hjelpe seg selv. Denne myten om "kulturell tilbakeståenhet" går tilbake til eldgamle tider, hvor erobrere brukte de til å rettferdiggjøre bruken av innfødte som slaver. Det har blitt brukt med samme hensikt av de europeiske kolonimakter de siste 500-årene.

Hvilken kulturell overlegenhet kunne europeerne fra fordums tid gjøre krav på? Fra det 15. til det 19. århundre var Europa "foran" på flere forskjellige områder. Som f.eks. i antall hengninger, mord og andre voldelige forbrytelser, samt tilfeller av kjønnssykdommer, kopper, tyfus, tuberkulose, svartedauen og andre kroppslige plager. I tillegg kommer sosiale ulikheter (både urbane og landlige), dårlig behandling av både kvinner og barn, og hyppige tilfeller av underernæring, slaveri, prostitusjon, sjørøveri, religiøse massakrer og tortur i forbindelse med etterforskninger. De som hevder at vesten har vært den mest avanserte sivilisasjonen, bør huske på disse "bragdene".

Litt mer seriøst, vi har notert oss at Europa likte å ha et effektivt forsprang i sjøfart og krigsutrustning. Gevær og kanoner, maskingevær og kanonbåter, og i dag missiler, kamphelikoptre og bombefly, har vært den avgjørende faktor når vesten har møtt østen, og nord har møtt sør. Overlegen ildkraft - ikke overlegen kultur - har brakt europeerne og euro-nordamerikanerne til overlegne posisjoner som de fremdeles i dag håndhever med makt, dog ikke ved makt alene.

Det har blitt sagt at koloniserte mennesker var biologisk tilbakestående og mindre utviklet enn deres koloniherrer. Deres "villskap" og "lavere" nivå av kulturell utvikling, var et symbol på deres noe ringere genetiske utvikling. Men var de kulturelt dårligere? I mange deler av det vi nå anser som den tredje verden, har mennesker utviklet imponerende evner innen arkitektur, hagebruk, håndverk, jakt, fiske, jordmorkunst, medisin og andre lignende ting. Deres sosiale skikker var ofte mye mer vennlige og menneskelig og mindre eneveldig og kuende enn noe annet som er sett i Europa på den tid. Selvsagt skal vi ikke romantisere de innfødtes samfunn, som også hadde en del grusomme og dårlige fremgangsmåter. Men generelt var deres folk ved bedre helse, lykkeligere og med større fritid enn de fleste europeiske innbyggere.

En kunstig konvertering til fattigdom

Det som vi kaller "underutviklet" er et sett av sosiale forhold som har blitt tvunget på enkelte land med makt. Med ankomsten av de vestlige koloniherrer, ble faktisk menneskene i den tredje verden satt tilbake i deres utvikling, noen ganger med århundrer. Den britiske imperialismen i India er et godt eksempel på det. Den britiske imperialismen gjorde to ting: først stoppet den Indias utvikling, dernest påførte den landet underutvikling. Lignende deprimerende handlinger skjedde i hele den tredje verden.

Det meste av den tredje verden er ikke "underutviklet", men overutnyttet. Koloniseringen og investeringene fra vesten har heller redusert enn økt levestandarden.

Imperialisme har skapt det man kan kalle "feilutvikling". Det har skapt moderne kontorbygninger og luksushoteller i hovedstedene, i stedet for hus for de fattige. Klinikker for kosmetiske operasjoner for de velstående, i stedet for sykehus for arbeiderne. Eksport av avlinger som gir inntekter til landbruksbedrifter, i stedet for matvarer til det lokale markedet. Motorveier som går fra gruver og industriområder til raffinerier og havner, i stedet for veier til landsbygda for de som venter på besøk fra en lege eller lærer.

Rikdom er overført fra menneskene i den tredje verden til den økonomiske elite i Europa og Nord-Amerika (og senere også Japan) på flere måter. Ved direkte plyndring, ved å ta eiendomsrett over naturressurser, bedrageriet ved ødeleggende skatter, ved overtagelse av jord, de lave lønninger og den tvungne importen av bearbeidede varer til høy pris. De koloniserte landene nektes frihet ved handel og mulighet til å utvikle deres egne naturlige ressurser, markeder og industrielle kapasitet.

Menneskene i disse landene trenger ikke opplæring i hvordan drive jordbruk. De trenger landet og verktøyene som behøves for å drive jordbruket. De trenger ikke opplæring i hvordan fiske. De trenger båter og garn og tilgang til strender, viker og hav. De trenger næringsplanter for å stoppe dumping av giftig utslipp i vann. De trenger ikke å bli overbevist om at de bør ha en hygienisk standard. De trenger ikke noen fredskorpsmedarbeider til å fortelle dem at de må koke vannet, spesielt ikke når de ikke har råd til brennstoff eller ved til bålet. De trenger forutsetninger til å kunne rense vannet, og til å kunne vaske klær og hjem. De trenger ikke råd fra amerkanerne om balanserte dietter. De vet vanligvis best selv hva som tjener deres ernæringsbehov. De trenger å få tilbake sitt land og sin arbeidskraft, slik at de kan arbeide for seg selv og dyrke mat til eget forbruk.

Neoimperialisme = å skumme fløten

Territorial imperialisme er ikke lenger så rådende som det en gang var. I stedet for å bli direkte kolonialisert, har de svakere landene heller blitt lovt "kremen" av suverenitet, mens vestlig finanskapital har styringen med profitten. Dette forholdet har mange navn: folkelig imperium, kolonialisering uten kolonier, neokolonialisering og neoimperialisme.

USA har vært de første til å ta i bruk denne form for emperium. Først og fremst overfor Cuba, som de erobret fra Spania under krigen i 1898. Cubanerne har nå sin egen regjering, militærstyrker, flagg og valuta, men makten over de store utenrikssakene har forblitt i USAs hender. Historisk har ikke amerikanske kapitalinteresser hatt den samme interessen av å anskaffe seg kolonier som de har hatt til å skaffe seg velstand. De foretrakk å stikke av med andre nasjoners skatter uten å bry seg med å eie og administrere selve nasjonene. Under neoimperialismen blir flagget værende hjemme, mens dollarne er overalt - ofte assistert av sverd.

Etter andre verdenskrig adopterte europeiske makthavere som Storbritannia og Frankrike, strategien ved neoimperialisme. Etter å ha blitt utarmet etter års krigføring og møtt intensivert motstand internt fra den tredje verden selv, bestemte de seg motstrebende for at indirekte økonomisk overherredømme kostet mindre og var politisk mer hensiktsmessig, enn et fullstendig koloniherredømme. De skjønte at ved å fjerne det påtrengende synlige herredømme, så ble det vanskeligere for nasjonalistiske elementer i koloniene å mobilisere anti-imperialistiske holdninger.

Selv om de nylig etablerte regjeringer er langt fra en fullstendig uavhengighet, så har de som regel kunne dratt nytte av mer legitimitet fra sin befolkning enn hva koloniherrene kunne. Dessuten bærer de lokale myndigheter byrden av å administrere landet mens de imperialistiske interessene er fri til å konsentrere seg om den oppsamlede kapitalen - som er det de egentlig ønsker å holde på med.

Etter år med kolonialisering er det for land i den tredje verden ekstremt vanskelig å frigjøre seg fra det skjeve forholdet til sin tidligere kolonisator, og helt umulig å forlate den globale kapitalistiske sfære. De landene som prøver seg på et brudd blir utsatt for økonomisk straff og militær behandling fra en eller flere av de større makthavere, for tiden hovedsaklig USA.

Lederne i de nye nasjonene kan strø om seg med revolusjonære slagord, likevel må de erkjenne at de er fastlåst i det globale kapitalistiske kretsløp, tvunget til samarbeid om investeringer, handel og u-hjelp med den "første verdens" nasjoner. Dermed er vi vitne til det kuriøse fenomen at lederne for de nylig uavhengige tredje verden-landene anser imperialisme for å være kilden til deres lands ulykke, samtidig som innbyggere anklager de samme lederne for å samarbeide med imperialistene.

I mange tilfeller måtte en kjøperklasse opprettes som en første betingelse for uavhengighet. En kjøperklasse er en gruppe som samarbeider for å gjøre sitt eget land til en klient-stat for utenlandske interesser. En klient-stat er en som er åpen for investeringer på betingelser som kun går i favør av utenlandske investorer. I en klient-stat nyter investorene direkte subsidier og innvilgede landområder, tilgang til råmaterialer og billig arbeidskraft, lave eller ikke-eksisterende skatter, få effektive arbeidstakerorganisasjoner, ingen minimumslønn, ingen regler om barnearbeid eller arbeidsmiljø og ingen miljøvernere.

I det hele tatt, den tredje verden er litt av et kapitalistisk paradis. Den tilbyr livet slik som det var i Europa og USA på 1800-tallet, med en mulighet til profitt som er mye høyere enn hva som kan oppnås i dag i et land med strenge økonomiske reguleringer. Kjøperklassen har fått rikelig belønning for deres samarbeid. Deres ledere nyter muligheten til å fylle sine lommer med utenlandsk u-hjelp sendt fra USAs regjering. Trygghet er sikret ved etableringen av sikkerhetsstyrker, bevæpnet og trent av USA med den aller nyeste teknologi innen terror og undertrykkelse. Likevel innebærer neoimperialisme en risiko. Resultatene av "etter loven" uavhengigheten, fostrer med tiden forventninger om en reell uavhengighet. Den formelle selvstendighet egger et begjær etter de fruktene som selvstendighet gir. Av og til fremstår en nasjonal leder som en patriot og reformator, heller enn en samarbeidspartner for kjøperne. Derfor er vekslingen fra kolonialisme til neokolonialisme ikke uten risiko for imperialistene.