Gift i matvarer

Sunnhetsfanatikere blir de gjerne kalt, de som klager på matvarer som har islett av usunne stoffer. Ifølge disse gretne profeter så skal vi ikke spise for mye av verken det ene eller det andre, og til og med frukt, brød og gulrøtter får sine riper i lakken. Nei, ikke engang vår gode gamle potet holder mål på våre moderne marker. Er det for mye magesyre som skaper disse sure oppstøtene hos profetene?

La oss ta en liten titt bakover. Ikke lengre tilbake enn til den tiden da min mor laget middag hjemme. For det første kunne hun ikke finne noe ferdiglaget pappeskemat i butikk-fryseren. Butikken hadde faktisk knapt noen fryser i det hele tatt. Og ikke var det noe ferdigpose-utvalg heller. Maten hadde sin ganske raske vei fra bønder og fiskere til butikken, og kom derfor ganske ubearbeidet frem. Resten måtte min mor gjøre selv. Hun trengte ingen forsker for å fortelle henne hva matvarene inneholdt, for fisk var fisk og kjøtt var kjøtt.

I dag er noe av det vanskeligste du kan gjøre når du skal handle mat i vårt ultrasiviliserte samfunn, å finne frem til fersk ubearbeidet mat. Etter mye møye fant jeg ut at selv fisken jeg kjøper på fisketorget kan være opptil 1 uke gammel! Hvor kan jeg da få den fersk!? I de siste 30 - 40 årene har det skjedd en stille, men dramatisk revolusjon på matfronten. Matvarer heter ikke matvarer lenger. Nå heter det råvarer. Det som vi kaller matvarer er egentlig industriprodukter.

Der bønder og fiskere plent måtte være ærlige og sørge for kvalitet på produktene sine fordi de som regel stod ansikt til ansikt med kundene, kan produsenter og ikke minst industrien i dag gjemme seg bak mange ledd. Når maten ble et industriprodukt mistet vi fokuset på kvalitet og vitaminer, for nå er det pengene som teller. For både produsenter og forbrukere.

Når matvarene inneholder salt, sukker, eddik og mange typer kjemiske stoffer så er det ikke for å gjøre et produkt bedre. Det er for at matvarene skal forderves saktere. Med lengre holdbarhetstid får nemlig matindustrien tid på seg til å samle og bearbeide mat i store kvanta. De bearbeider matvarene på samlebånd og skaper effektive rutiner. Dette tjener de mye penger på. I stedet for å gi forbrukerne så fersk mat som mulig, samler de maten i store lagerhaller før den porsjonsvis spres til butikkene. Behovet for tilsetningsstoffer blir ikke mindre av dette.

I tillegg kommer giftstoffer som tilføres under produksjon for å holde skadedyr og sykdom unna. Og stoffer for å skape ekstra stor vekst som gir utslag på prisen. Vitamininnholdet øker imidlertid ikke tilsvarende.

Når et tilsetningsstoff eller giftstoff for produksjon etter en tid blir funnet skadelig, og dermed forbys, så merkes det direkte på pengepungen for matindustrien. Er det da rart at de stadig forsøker seg på nye tilsetningsstoffer? Og stoler du på at de tar din helse på alvor i jakten på nye tilsetningstoffer?

Giftstoffer under produksjon skaper økonomisk trygghet for produsenter, og tilsetningsstoffer i bearbeidelsen er grunnlaget for matvareindustriens pengegalopp. Jakten på enda mer økonomisk utbytte har såvidt meg bekjent ikke stoppet. Er det ikke da på tide at vi som lever på disse produktene er litt mer kritiske til hva vi godtar?